Denne vinteren er det lett å fryse både på utsiden og innsiden, er det ikke? Ekstremvær, kriger og konflikter… mye uro. Godt at det er varmekilder rundt oss, enten de handler om folk vi har rundt oss eller aktiviteter som gjør oss godt. Her er to bøker som har varmet hjertet mitt i det siste. De er ikke nyutgitte (2017 og 2019), men nye for meg. Fikk lyst til å dele, for de er så fine påminnelser om viktige ting. De handler om det samme: Godhet og medfølelse. Den ene snublet jeg over via en sak i Huffington Post, den andre i forbindelse med research. Begge er basert på to konkrete prosjekter med godhet som overbygning – det ene for mennesker, det andre for firbeinte. Kanskje du blir litt varm om hjertet av dem du også. Det å gi er forøvrig noe som varmer oss godt og skaper både mening og glede. En ny studie jeg kom over på psykologisk.no, viser for eksempel at godhet har størst effekt på stress. Ja, det trumfer stressmestringskurs blant ansatte. Det gjenstår kanskje flere studier, men denne viste i hvert fall at av en rekke stressdempende tiltak, var det en dag som de ansatte fikk til å jobbe frivillig i en organisasjon, som ga størst effekt.
1. Signs of hope. Messages from SUBWAY THERAPY (Matthew «Levee» Chavez, 2017)
Boka er som sagt noen år gammel, men har et tidløst tema: Hva som skjer når vi deler tanker og følelser i vanskelige tider. Den er ekstra aktuell nå om dagen, med det kommende amerikanske presidentvalget. I forbindelse med all uroen rundt valget i 2016 og den dype splittelsen det medførte, startet et fenomen i dypet av New Yorks undergrunner. I ukene som fulgte, ble det hengt opp tusenvis av post it-lapper på veggene langt der nede. Siden jeg har hatt en hang til post it-lapper i uminnelige tider, var dette noe som umiddelbart fanget min interesse.
Det hele startet med at kunstneren Matthew «Levee» Chavez satte seg ned med en notatbok og ba folk skrive ned sine hemmeligheter. Han lyttet til hva de hadde å fortelle. Responsen var stor og det hele utviklet seg videre. Han la frem post it-blokker og penner på et lite bord med to stoler og ba forbipasserende skrive ned tanker og følelser og klistre lappene opp på veggen. Folk satte seg ned, skrev om frykt og bekymringer, men mest om håp og solidaritet.
Det eskalerte. Til slutt bestod veggen over 50 000 fargerike lapper spredt rundt i New Yorks t-banenett. Med det mørke, politiske bakteppet, oppstod det en slags kollektiv emosjonell terapi. Lappene ga trøst og oppmuntring. Fenomenet spredte seg snart over hele USA, også globalt. På alle måter et nydelig prosjekt som viser hvor godt det er å sette ord på frykt, bekymring, men også håp og optimisme. På den måten blir vi ikke så fremmede for hverandre.
2. The one & only WOLFGANG. From the rescue to one big happy family (Steve Greig & Mary Rand Hess, 2019)
Den søteste boka jeg har lest på lenge. Eller bladd i, for egentlig er det en barnebok med fargerike illustrasjoner, fotografier og små tekstsnutter. Jeg kom over historien via i sak i Huffington Post delt på Instagram. Historien, og boka, handler om Steve Greigs fantastiske senioradopsjonsprosjekt. Det startet med at han adopterte den eldste og mest skabbete hunden i adopsjonssenteret. Den hunden som skulle dø snart. Den hunden ingen vil ha. Etter hvert ble det flere senioradopsjoner. Han plukket dem opp fra sentre for hjemløse hunder, fra gata og til og med hønsegårder. I skrivende stund har han ni gamle hunder, en kanin, en skranten kylling og en gris. Når han går sine daglige turer, setter han dem i en vogn, for mange av dem er for slitne til å gå veldig lang. Sjekk kontoen hans på instagram: wolfgang2242.
Budskapet er at familie kommer i alle former og fasonger. På sin lune, humoristiske måte, skildrer boka livet til denne odde familien av gamle dyr med skabbete pels, lav energi og mangelfull tanngard. Plutselig ser du sjarmen de har å by på og ikke minst personlighetene. Alle skapninger har en verdi. Og selv om vi blir eldre, øker bare kapasiteten vår til å elske, er budskapet. Man skal ikke skue hunden på hårene…
Disse bøkene fikk meg altså til å smelte, tross is på fortauet og guffen vind som sniker seg inn under jakka. De minner meg på hvor viktig det er å se litt ut over min egen nesetipp, på de som kan trenge min støtte. Ikke som en løftet pekefinger, men som en varm påminnelse om de tingene her i livet som gir en dypere glede.
Alle fotos bortsett fra siste: Faksimiler av bøkene
