Processed with MOLDIV

Velg vinklingen på historien din selv

I dag en tullete —· og rykende fersk — historie om stress og slurv, lesebriller og forfengelighet. Eller om det å tape ansikt? Litt opp til meg, det.

— Ok, her har har vi flere mulige vinklinger, sa jeg til studentene. Det var ukas fagwebinar på Zoom. Jeg hadde akkurat fortalt om den lille tabben jeg hadde gjort rett før jeg gikk live. Og nå, som den oppvakte pedagogen jeg er, brukte jeg historien som et eksempel på hvordan man kan tenke journalistiske vinklinger på hverdagslige erfaringer.

Selve episoden startet med at jeg hadde dårlig tid. Rett før webinaret fant jeg ut at jeg hadde glemt å finne dagens sitat. Pleier alltid å starte med et velvalgt sitat. Chatgpt: «Foreslå et inspirerende sitat om det å skrive som passer til journaliststudenter». Sekundene gikk. Kunne det være så vanskelig? Kanskje jeg var upresis i bestillingen. På med lesebrillene. Nettopp, ja… Jeg befant meg i chatten på Finn.no, seksjon for feriehjem og hytter til leie, i en nylig påbegynt samtale med en potensiell leietaker.

— Nils, nå har jeg føkka det til, hva må dama tro, mumlet jeg til samboer mens jeg løp rundt og ordna de siste tingene. Få minutter igjen.

Raskt svar tilbake — på Finn: «Det kan jeg nok ikke hjelpe deg med». Nei, det skjønner jeg. Utleiemarkedet nå til dags, tenkte hun sikkert. Ikke bare skal leietakerne betale skyhøye leiepriser, være pålitelige og overholde urimelige husordensregler, de må komme opp med bevingede ord til en kresen målgruppe. «Hehe! Beklager, trodde jeg var i chatgpt. Hadde ikke på meg lesebrillene», svarte jeg, etterfulgt av tre le-så-jeg-griner-emojier. God stemning, hun kunne tydeligvis relatere. Fortalte at hun nettopp hadde fått nye lesebriller.

— Så, hvis denne lille anekdoten fra dagliglivet skulle vært starten på en sak, hva slags vinkling kunne den ha hatt, spurte jeg studentene. Vinkling er noe vi terper mye på. Ett tema, flere vinklinger, er mantraet. — Kunne det blitt en sak om apper til besvær i dagens teknologihverdag? Hva som skjer med den menneskelige atferd når man er stressa? Betydningen av å være godt forberedt før man skal løse en oppgave? Timemanagement? Eller hvordan forfengeligheten (fornektelse av hjelpemidler som briller ved aldring) kan føre en på ville veier?

Etterpå måtte jeg tygge videre på dette lille feilskjæret. Hvorfor ble jeg så varm rundt øra? Rart hvordan vi mennesker er redde for å tape ansikt. Merkelig uttrykk, forresten: Tape ansikt. Man mister jo ikke ansiktet i bokstavelig forstand, selv om Google mener det. (Måtte google og fikk opp en haug med reklame for ansiktstape. Man kan tydeligvis tape opp kjakene så de ikke henger og slenger.)

Det å tape ansikt i metaforisk forstand handler om å miste respekt eller anseelse. Synonymer: Fadese og fiasko. Uttrykket finnes på tysk, fransk og engelsk, men er opprinnelig en kinesisk metafor, forklarer filosof Einar Øverenget i en kronikk på nrk.no. Vi mister noe som ansiktet uttrykker — vår verdighet. Øverenget viser til franske filosofen Emmanuel Levinas, som sier at det er i ansiktet at menneskeligheten viser seg – «selve episenteret for vår humanitet». Store og viktige greier. Så det var selveste verdigheten og humaniteten jeg mistet der i chatten? Ikke rart at jeg rødmet.

Kom til å tenke på et foredrag jeg holdt for en gjeng studenter for noen dager siden. Tema prestasjonsangst. Anledningen var at de snart skal forsvare bacheloroppgaven. Mye nerver, for i noen avgjørende minutter skal de vise hva de har lært og jobbet hardt for. Tenk om jeg får jernteppe? Sier noe dumt? Avslører meg selv som udugelig…  taper ansikt. Denne frykten ligger latent i de fleste av oss. I utgangspunktet en frykt som virker skjerpende slik at vi for eksempel unngår slurvefeil (eller nekter å ta på oss lesebriller når vi trenger det). Men frykten for å feile kan bli så overveldende at den hindrer oss i å prestere.

Prestasjonsangst har jeg kjent mye på i mitt liv, også frykten for å miste respekt og verdighet. Men stopp… driver jeg ikke nå å overpsykologiserer denne lille chattegreia nå? En annen vinkling som virker mer nærliggende, er at jeg var redd for å ødelegge sommerens leieavtale av frykt å miste inntekter. Reinspikka økonomisk frykt av en kynisk utleiehai, med andre ord. Den tolkningen får meg straks i godt humør. Jeg, som helst vil betale folk for å bo i huset mitt så de kan passe på den hjemmestrikka meitemarken fra barneskolen som står til pynt oppe på skapet. Ja, du skjønner.

Og her kommer muligens moralen: Du velger vinklingen på historien din selv.

PS: Det ble en leieavtale, men har du lyst til å leie et sommerhus i Risør av en kynisk utleier med urimelige sitatkrav, er det fortsatt enkelte uker ledig i sommer. Sjekk Finn.no, men hold deg langt unna chatten. Vi snakkes på gmail.