IMG_6358

Hvordan står det til med ditt indre NARRATIV?

Narrativ, ja. Alt handler om narrativer for tiden. Vi har dem inni oss også. Spørsmålet er om de historiene vi forteller til oss selv styrker eller begrenser oss.

Narrativ har blitt et moteord i politiske debatter, men også i samfunnet generelt. «Dette er et narrativ jeg på ingen måte kjenner meg igjen i», sier vi, og presenterer vår egen fortolkning av virkeligheten, som vi mener er mer sann. Selv bruker jeg ordet støtt og stadig. Føler liksom jeg er mer med i… ja, det store narrativet.

Narrativ betyr fortelling eller det som omhandler fortellinger. Som journalist og redaktør i media i mange år, har selvsagt historier vært en viktig del av livet mitt — fortalt så objektivt, balansert og engasjerende som mulig til den målgruppen de er ment for. Eller objektivt… i journalistikken velger vi alltid en bestemt vinkling — et perspektiv vi inntar i saken.

Skaper mening

Disse historiene opptar meg fortsatt, men med årene er jeg også blitt nysgjerrig på de indre narrativene: Hvordan de personlige historiene eller selvfortellingene («self stories») påvirker livskvalitet og prestasjoner. Selvfortellinger refererer til historiene du har om deg selv, dine livserfaringer og oppfatninger. De handler om hvordan du skaper mening og sammenheng av puslebrikkene i ditt liv. Du forteller disse historiene hele tiden, både på jobben og hjemme, men du vet ikke at du gjør det. De har blitt en del av deg og den du er, og har blitt like usynlige som dialekten din og tannbørsten du bruker hver dag. Selvfortellinger er ubevisste overbevisninger og automatiserte tanker som kommer når du for eksempel møter en utfordring — de utgjør usynlige trossystemer som påvirker hvordan du handler og responderer på verden rundt deg.

Noen av de vanlige negative overbevisende, er: Jeg er ikke god nok, jeg vil aldri klare å nå målet mitt, de andre ser sikkert at jeg ikke er kompetent, typisk meg å mislykkes… Du kan for eksempel tenke at du fikk stillingen fordi du hadde flaks, ikke fordi du hadde den rette kompetansen. Eller du kan tenke at kollegene dine sikkert liker deg kun på grunn av stillingen din, ikke fordi du er en bra person og en god leder. Og når du holder presentasjoner, ja, du er jo ikke akkurat Petter Stordalen, så da blir det jo ganske traurig uansett.

Aha!

De indre fortellingene dine former identitet, selvforståelse og målene du setter. De kan ha stor innvirkning på den psykiske helsen din, relasjoner, prestasjoner og evnen til å håndtere utfordringer. De spiller en viktig rolle i å utvikle motstandskraft. Til syvende og sist bestemmer de om du vil bevege deg fremover eller stagnere, ta plassen du fortjener eller gjøre deg mindre enn du er.

Kanskje en av de største aha-opplevelsene jeg har hatt i selvutviklingens navn, er oppdagelsen av mitt eget indre narrativ. Det høres pompøst ut, men handler om at jeg på et tidspunkt ble mer oppmerksom på mine egne overbevisninger. Det første jeg la merke til, var den indre dialogen min; en skarp, selvkritisk stemme. Den er i utgangspunktet god å ha i passelige doser som et korrektiv når jeg tar for lett på oppgavene. Problemet oppstår når den indre kritikeren slenger seg bredbeint ned i sofaen og spyr ut edder og galle. Da ødelegger den både for trivsel og prestasjoner. Det andre jeg la merke til, var hva dette gjorde med handlingene mine. Jeg liker utfordringer, men var redd for å bli avslørt som udugelig. Det gjorde noe med mulighetene jeg så for meg selv.

Vendepunktet

Her kommer vi til fortellingens vendepunkt: På et tidspunkt gjorde jeg som i alle opphetede paneldebatter — klasket neven i bordet og sa: «Ikke god nok? Nei, det er et narrativ jeg på ingen måte vil akseptere». Greit, jeg var kanskje ikke tøff i trynet, men det jeg i hvert fall forstod, var at for å komme meg videre, trengte jeg å løse opp denne fastlåste, indre fortellingen. Jeg måtte komme opp med en alternativ historie som var mer styrkende og bærekraftig. Det førte sakte, men sikkert til et fokusskifte.

Skal ikke påstå at jeg i dag tror hundre prosent på denne nye sannheten. Sånne fastlåste overbevisninger ligger dypt i trossystemet og kan ta både tid og tålmodighet å endre på. Men på dager da jeg har sovet dårlig, er sulten, møter motstand i jobben, syns at ting går treigt, ikke fått tatt den løpeturen jeg burde ha tatt uka før, er skuffet og selvmedlidende, ser nye grå hår, er skjelven i målet, tynnhudet og tenker at alt det jeg gjør ikke er bra nok, at jeg ikke er bra nok, da minner jeg meg på den andre historien: Jeg er helt menneskelig. Eller for å si det med Ole Ivars i låta «En får værra som en er»: Ingen er da helt perfekt.

Selv småjusteringer hjelper

Forskning viser at selv små justeringer i de indre fortellingene kan ha stor effekt på hvilken mening vi får ut av dem. Vi kan som kjent ikke gjøre så mye med omstendighetene, det er hvordan vi møter dem som avgjør om vi klarer å skape oss et godt og meningsfullt liv. Neste gang du møter motstand og tenker at ingen i hele verden får mer motgang enn deg, det er typisk deg å ikke lykkes med oppgavene eller at du er for gammel til å gjøre nye sprell, kan du gjerne slå en neve i bordet og rope at dette narrativet ikke på noen måte er noe du vil akseptere. Syns du det blir for fjollete, kan du reflektere over disse fire punktene:

  1. Er denne overbevisningen jeg sier til meg selv nå noe jeg vet eller tror?
  2. Fins det andre, mer konstruktive tolkninger av situasjonen?
  3. Når jeg tror på denne nye tolkningen, hvilke muligheter ser jeg fremover for meg selv?
  4. …Og hva kan jeg gjøre med det?

Å justere de indre historiene dine er ikke å fornekte at livet suger innimellom. Men når det er konstatert, kan du jo bestemme deg for hvordan du vil bruke erfaringene; til ny læring, vekst og til å utforske mulighetsrommet. Vent, mulighetsrom…? Også et av disse moteordene. Men det får bli en annen historie.

Ill.foto: Pexels.com

Kilder:

The Power of Meaning: Crafting a life That Matters (2017). Se Ted Talk med Emily Esfahani Smith her.

https://hbr.org/2022/01/what-stories-are-you-telling-yourself