Life is a process of becoming, a combination of states we have to go through, skriver forfatteren Anaïs Nin.
Av og til er det fint å stoppe litt opp og reflektere over hvor vi er; se hvor langt vi har kommet, hva vi har oppnådd, lært og erfart. Det å anerkjenne dette, kan fylle oss opp med ny motivasjon, stolthet og takknemlighet.
Dette måtte jeg tenke litt på i går da jeg tilfeldigvis halte frem den gamle coronadressen fra 2020. Den brune, uformelige joggedressen jeg bodde i på et helt spesielt tidspunkt av livet mitt.
Nå er den lysebrun, utvasket og ligger innerst i skapet. Men i går var jeg altså en liten stund tilbake i leiligheten på Løkka i 2020, lock down og det som var den skjøre starten på en helt ny livsfase. Jeg så den brede vinduskarmen for meg der jeg pleide å filosofere i og titte ned på tomme, nedstengte gater. Jeg husker godt trikken som skramlet forbi. De høyrøstede stemmene nede i parken. Fyren som kom bort til meg på benken i fortvilelse en dag det var sol. Han trengte desperat litt menneskelig kontakt.
Hva skal det bli av meg, tenkte jeg der jeg satt i vinduskarmen mens duene vaglet seg til i skumringen. De jeg prøvde å bli klok på, for plutselig kunne de lette og forsvinne til hemmelig sted. Hva var det de har forstått som ikke jeg har fått med meg?
Jeg klarte i hvert fall ikke å lette. Jeg følte meg så tung. Men det var kanskje greit. Jeg trengte kanskje mer å lande.
Sånn husker jeg tilstanden i denne hettegenseren. Den rommer sikkert andre ting også når jeg tenker etter. Rart hvordan minnene kan legge seg i halslinningen, i skulderbretten og langs kantene nederst.
I perioder kan vi føle oss stuck, men tilstandene i oss er alltid i bevegelse. På et tidspunkt glir de over i noe annet. Ofte til noe lysere.
