Jeg skal ikke ødelegge påskestemninga, altså. Men om du føler deg litt laber, er det ikke unormalt.
God psykisk helse handler ikke om aldri å ha det vondt, men om å tåle det som dukker opp, handler denne teksten om.
I går, skjærtorsdag leste jeg på NRK.no et innlegg signert psykolog Johanne Refseth aka Instagramprofilen @psykologmedsovepose. Overskriften var: «La meg være melankolsk i fred». Hun satte så presise ord på noe jeg har tenkt mye på selv: Tilbøyeligheten til å sykeliggjøre normale følelser.
Refseth skriver:
«Dessverre er det en tendens i samfunnet til å gjøre melankolien til en sykdom. Som om vi straks vi merker en følelse som ikke er pur glede med et hint av håp, må google en psykiatrisk diagnose for å finne ut hva som er galt med oss. Det er som om vi har mistet begrepene for alt det som ligger mellom en god følelse og en diagnostiserbar depresjon. For i takt med demokratiseringen av psykologien og åpenhet rundt mental helse har det skjedd noe veldig underlig: nemlig at vi plutselig har et godt språk for psykisk sykdom, samtidig som vi har et elendig språk for det helt vanlige smertefulle livet.»
Livets normale skyggesider
Vi må ikke slutte å snakke om livets helt normale skyggesider, mener hun. Det som er vondt, men ikke sykt. I dag, i innboksen min — et nyhetsbrev fra nettstedet psykologisk.no. En av sakene var et intervju med Fredrik Lian, psykolog ved Lian & Fjell psykologtjenester. Han snakker bla. om den normale psyken.
– Det blir underkommunisert at det er normalt å ha det ganske mye dritt. Det skulle jeg ønske at psykologistudiet lærte oss, og at vi psykologer kunne snakket mer om det, sier han til nettstedet. God psykisk helse handler ikke om å aldri ha det vondt, men å tåle det som dukker opp.
– Det handler om å tåle smerte, frykt, tristhet og sorg – og alle de tingene som er menneskelig. Med å tåle, mener jeg ikke at det ikke gjør vondt, men at du klarer å stå i det.
Møt det vanskelige
Begge disse tekstene syntes jeg var en trøst å lese på denne langfredagen, hvor jeg er både tankefull og melankolsk. Sant og si føler jeg meg litt i utakt med den «normale» påskestemningen slik den presenteres på sosiale medier. Og slik jeg forventer den av meg selv. Leiligheten er tom. Nils, samboeren min, kommer hjem senere i kveld. Det blir fint. Han har vært i Kristiansand, mens jeg har vært i Grimstad for å besøke mamma denne første halvdelen av påsken. Hun har kommet på sykehjem. Helt normalt i en alder av nittitre, men også vemodig, trist og rart.
Også denne gangen har jeg bodd i barndomshjemmet, og det har føltes unormalt tomt. Jeg har ikke hørt lyden av mamma som romsterer på kjøkkenet. Jeg har ikke kjent den sedvanlige oppgittheten over at hun ruller ned persienne altfor tidlig om kvelden, selv når det er lyst ute. Jeg har vært inne på hennes enemerker på soverommet. Plukket med meg truser og bluser som hun skal ha på sykehjemmet. Jeg hører ikke ekkoet av stemmene våre som hjaller i veggene fordi hun er tunghørt og ikke klarer å få høreapparatet til å sitte riktig, selv når vi hjelper henne. Men det jeg hører, er ekkoet av usagte ord. Alle de som pleier å sette seg fast i entreen hver gang jeg kommer på besøk.
Misforstå meg rett: Jeg har nok av løsninger på ting som kan gjøre meg lystigere akkurat nå, som den handlekraftige personen jeg er. Snart finner du meg i joggeløypa, sulten på endorfiner.
Men først skal jeg våge å være her hvor jeg er trist.
Påskequiz
Apropos tittelen «Mooot norrrmalt»…
Spørsmål: Hvem sa dette – og når?
Svar: Leif Juster gjorde begrepet til en klassiker i sin kjente revymonolog fra 1954. I monologen harsellerte Juster over værmeldingen og udødeliggjorde normalbegrepet for en hel nasjon.
Oppslagsbilde: Pexels.com
