MENTAL STYRKE: Jeg har møtt mange fantastiske damer gjennom livet. En helt spesiell en er Inger-Helén.

Tromsødama Inger-Helèn Hjemvoll traff jeg første gang på KK-mila i 2013. Den blide dama gjorde et sterkt inntrykk på meg (og resten av KK-redaksjonen) med sin ekstraordinære positive energi til tross for sin helt ekstraordinære sykdomshistorie. Det ble saker i KK, Se og Hør, hun var med i serien «Døden – en serie om livet» på NRK, hun ble intervjuet av VG, iTromsø, Nordlys… Ikke rart: Inger-Helèn fikk hjerteinfark allerede som 31-åring, ble senere hjerte- OG nyretransplantert og som om ikke det var nok, fikk hun senere beskjed om at donor var smittet med hepatitt C. Inger-Helèn har lurt døden flere ganger. KK-mila ble hennes store mål. Siden har denne dama dundret på og har et pågangsmot mange toppidrettsutøvere kan misunne henne.

Jeg har siden jeg sluttet i KK fulgt Inger-Helèn på Instagram der hun legger ut sporty bilder fra fjelltopper hun stadig vekk bestiger:

Holdningen hennes fascinerer meg. Derfor så jeg mitt snitt til å ta en kaffe med denne travle dama, som er hotelldirektør for to Nordic Choice-hoteller i Tromsø, i forbindelse med et besøk i Oslo. Tilfeldighetene ville ha det til at det var på dagen fire år siden hun fikk sitt livs viktigste telefon fra Rikshospitalet. Og vips er vi midt i historien:

– De ringte fra Rikshospitalet og sa at de hadde funnet et nytt hjerte til meg. Jeg ble hentet med ambulanse på Gardermoen og kjørt til sykehuset. Heldigvis skjønte jeg ikke selv hvor dårlig jeg var. Jeg hadde bestemt meg for at dette skulle gå bra og kjempet bare min kamp for å være sterk nok til å tåle operasjonen.

Da hun ble innlagt på Rikshospitalet hadde Inger-Helèn ti prosent hjertekapasitet og 1/3 av en nyre som fungerte.

– Før du fikk denne telefonen, var du redd for at du ikke skulle rekke det?

– Ja, det er klart jeg gjorde meg jo noen tanker om det. Men når jeg først hadde vært på utredning og fikk beskjed om at jeg var godkjent for å bli transplantert, var jeg aldri i tvil. Eller aldri i tvil…

Inger-Helèn drar litt på det.

– Det er klart at jeg hadde noen nededager hvor jeg lurte på om det var nødvendig at jeg i det hele tatt våknet. Men stort sett bare visste jeg at det var et tidsspørsmål før de nye delene kom. Jeg sa alltid når jeg får nytt hjerte, ikke om jeg får det. Det handlet nok både om hva jeg tenkte, for jeg var helt sikker på at det kom til å gå bra, og hva jeg sa til meg selv.

– Du var bevisst på hva du sa til deg selv?

– Ja, i min verden har det alltid handlet om hva jeg sier til meg selv.

Den eneste måten jeg kan lykkes på, er hvis jeg selv tror på de målene jeg har satt meg. Og da må jeg også uttale dem.

LES OGSÅ: – Jeg erfarte min egen styrke.

– Jeg fikk mitt første hjerteinfark som 31-åring, som var veldig tidlig. Og så et nytt kjempestort infark da jeg var 35. Da hadde jeg bare tjue prosent hjertekapasitet. Det levde jeg med i flere år. Mine mål var alt fra at jeg skulle tilbake i full jobb, jeg skulle opp på den fjelltoppen, koste hva det koste ville, til de små målene fra dag til dag.

– Hadde du fremtidsdrømmer?

– Ja, fremtidsdrømmer har jeg alltid hatt. Og en av drømmene på det tidspunktet før jeg ble så dårlig at jeg skulle transplantere, var at jeg skulle lede begge de to hotellene som jeg har i dag. Jeg husker jeg holdt et foredrag for noen år siden for tidligere rusmisbrukere, og da hadde jeg med et bilde av Bønntuva, som er en fjelltopp i Tromsø. Opp dit skulle jeg, noe jeg også hadde tegnet på bildet. Jeg brukte fjelltoppen som en metafor på hvor viktig det er å sette seg et mål. At det er dit du skal. Jeg kom meg opp på den fjelltoppen, men så kan det jo faktisk hende, og det har jeg måttet innse, at jeg ikke klarer å nå målet fullt og helt. Men da lærer jeg jo så mye på veien. Når du har kommet halvveis, så ser du kanskje også at det kanskje egentlig ikke er det som er målet.

– Hva har det gitt deg det at du er så målbevisst?

– Det har selvfølgelig gitt meg muligheten til å nå disse målene fordi jeg har vært så bevisst på hva som har vært mine mål. Og så har det gitt meg masse lærdom i forhold til hvordan jeg responderer på det å måtte slite for målene mine og også hva slags strategier jeg må legge for meg selv å nå dem og kanskje endre strategiene underveis.

Positivt selvsnakk

Mål og strategier…. slik snakker da en ekte coach? Og det er nettopp det Inger-Helèn er. Ved siden av å være hotelldirektør, har hun tatt coachutdanning.

– Like etter transplantasjonen drakk jeg kaffe med en god venninne, som er coach. Hun begynte å fortelle om denne utdanningen, og så slo det meg: Men det er jo dette jeg alltid har gjort! Og det funker tydeligvis på flere enn bare meg. Jeg holdt for eksempel på med mye selvsnakk.

– Hva har du sagt til deg selv?

– Hvis det for eksempel er en fjelltur, kan den ene hjernecellen si at: ”Nei, du er hjerte- og nyretransplantert, så det klarer du ikke, du har ikke en frisk kropp.” Men så er det en annen hjernecelle som sier at: ”Ja, og så da? Du bruker bare litt lenger tid, dette greier du!”

Nå tør jeg fortelle folk at det er helt normalt, vi har alle disse dialogene.

– Men for ti år siden var det vanskelig for meg å si at det er dette jeg bruker for å komme videre. Når folk rundt meg sier at jeg er så sterk… Ja, men det er jo ikke fordi jeg har fått utdelt en større verktøykasse enn dem. Jeg har heller skapt den, vært villig til å jobbe for at hodet mitt skal finne teknikker for å komme seg videre. Og den muligheten har alle. Men du må ville det.

LES OGSÅ: Suksess som kommer innenfra.

Sommersola titter gjennom et tynt skydekke og cafeen begynner å fylles opp med sultne lunsjgjester. Inger-Helèn har snakket seg varm, mental styrke er tydeligvis et tema som engasjerer. Eller, vent: Det er nok heller denne naturlige energien som hun utstråler uansett om hun snakker om været eller meningen med livet.

– Du virker ganske systematisk i det du gjør – hvordan jobber du med dine egne strategier?

– Når jeg gjør ting, tenker jeg gjennom hvorfor jeg gjør jeg det og hvordan gjør jeg det. På den måten kan jeg vurdere om det er hensiktsmessig og hva veien har vært for å utføre denne handlingen. Noen strategier er hensiktsmessige og andre finner jeg ut at er det ikke. Jeg ble for eksempel coachet da jeg skulle lage markedsplan for det lille firmaet mitt. Markedsplanen var selvfølgelig på 45 sider, for det er jo det jeg leverer til Nordic Choice. Så sa den fantastiske coachen: Enn om du gjør denne markedsplanen om til to Excel-ark? Bare tanken gjorde at jeg ikke fikk puste og begynte å gråte. Det var altså en fysisk helt forferdelig, surrealistisk opplevelse hvor jeg skjønte at denne strategien er jo ikke bra for meg: Tanken på at det er alt eller ingenting. Hva med det som er imellom – kan det til tider være nok? Og akkurat den bevisstgjøringen gjør at jeg kan være i stand til å tenke den tanken nå, enten det handler om å sortere i oppvaskmaskinen eller hvordan jeg skal utføre arbeidsoppgavene mine på hotellene. Det har vært en bevisstgjøring gjennom utdanningen at jeg faktisk bruker for liten tid på bare å være til stede. Ta til meg det som bare kommer til meg her og nå.

Jeg jobber med å tillate meg å se at det faktisk er OK å ikke ha en plan for dagen i dag. Og det verste er at jeg synes det er ganske deilig!

Inger-Helèn ler så serviettene letter på bordet:

– Det har sittet langt inne å si at jeg faktisk liker å ha fri! For på et eller annet vis inni hodet mitt har det vært tabu. Både å uttale det, men også at jeg har ikke tenkt tanken at jeg liker å ha fri: For jeg liker jo å jobbe, så da liker jeg ikke å ha fri.

– Enten eller igjen, altså?

– Ja! For jeg kan faktisk like å ha fri selv om jeg er glad i jobben min… Det å ha fri gir meg muligheten til å ta vare på livet mitt og helsa mi og familien og også gir det meg muligheten til å gi enda mer på jobb.

Inger-Helèns filosofi

– Når ting har vært vanskelig, enten at det har vært fysisk eller psykisk og jeg har vært redd for et eller annet som skjer, er det første spørsmålet jeg stiller til meg selv: Vil jeg dø av dette her? Nei, mest sannsynlig ikke. Kommer jeg i fengsel av det? Nei! Ok, men da ordner det seg.

– Du overlevde sykdommen, derfor overlever du ”alt”… tror du det gir deg en spesiell styrke?

– Ja, jeg har kjent døden så nært og faktisk vært død og blitt gjenopplivet et par ganger, så jeg vet hva det innebærer. Jeg vet hvor hårfin den balansen er. Så på den ene siden skal det så lite til, men på den andre siden er det ganske mye du kan gjøre for å unngå å komme dit. Er jeg ikke ranket blant de ti beste på en skala hos Nordic Choice, så tenker jeg at dør jeg av det? Nei. Kommer jeg i fengsel av det? Nei. Da kan jeg faktisk akseptere det. Det går fint!

Mulig jeg er skrudd litt annerledes sammen enn de fleste andre, for jeg tror jo at jeg kan klare det utroligste.

– Det kan være litt voldsomt iblant, for inni hodet mitt tror jeg at jeg er en toppidrettsutøver som nekter å skjønne at med de forutsetningene jeg har, kommer det aldri til å skje. Og det sliter jeg litt med.

Om å bestemme seg

Ni måneder etter transplantasjonen fikk Inger-Helèn plutselig en ny telefon fra Rikshospitalet. Legen i den andre enden spurte om hun kunne finne en stol å sette seg. Inger-Helèn, som kom glad og fornøyd rett fra en vellykket joggetur, skjønte raskt at det var dårlige nyheter: Det viste seg at donor av nyren hadde hatt hepatitt C…

– Jeg har vel sjelden gått mer i dørken som jeg gjorde da. I to timer var jeg helt i ørska og prøvde å lese om sykdommen på nett. Jeg var jo full av fordommer om hva det var og hvem som fikk det… Jeg leste om hva som var normal levealder for friske mennesker med hepatitt C, og så visste jeg at jeg var transplantert i tillegg… Da tenkte jeg at dette kom jeg aldri til å klare. Og da sa jeg til meg selv at dette kommer ikke til å gå. Men da var det selvfølgelig den andre hjernecellen som bare… jeg husker jeg så på korktavla mi på jobben og tenkte: Det er ingenting annet som har tatt livet mitt, så dette viruset skal faen mæ’kkje greie å gjøre det. Og da ringte jeg tilbake til legen og sa: ”Jeg har vært veldig i kjelleren og der er det steike mørkt. Det er ikke noen plass å være, så jeg har bare ett spørsmål: Kan jeg dø av dette?” ”Nei, det kan du ikke”, svarte han. ”OK, fint, da går vi videre.” Grunnen til at jeg ikke hadde utviklet antistoffer var nok at jeg trente mye, spiste sunt og gjorde mitt. Viruset ble aldri aktivt.

LES OGSÅ: Yess!! Den dagen jeg bare gjorde det.

– Hvordan er det du klarer å komme deg opp på den måten?

– Det er akkurat som om det skjer noe fysisk i magen når jeg sier til meg selv eller andre sier at dette ikke vil gå…

– Fysisk?

– Ja, bare det at jeg forteller om det nå, gjør at jeg kjenner den følelsen da jeg bestemte meg for at det er ingenting annet som har tatt livet av meg, så da skal jeg overleve dette.

– Hvordan kjennes den følelsen?

– Den er så kraftfull at det er vanskelig å beskrive… det er en sånn fandenivoldsk følelse! Å komme gjennom det, det skal jeg!

Da jeg opprettet Facebook-kontoen min i 2007, skrev jeg følgende ordtak: ”What ever it takes, I manage.” Ordene står der fortsatt.

– Når du hører noen av vennene dine som klager…

– For at de har ondt i viljen…?

Inger-Helèn skuler litt lattermild over bordet.

– Ja, klager over været, alle disse hverdagslige tingene. Hva tenker du da?

– Jeg blir ganske oppgitt og tar meg selv i å være litt… ja, arrogant, litt hard med dem på en måte. Er dette det verste som kan skje i livet ditt? Er det å ha vond i ryggen nok til at du skal holde deg hjemme i dag og at livet omtrent ikke er til å holde ut?

– Hvordan reagerer de på det?

– ”Ja, men du aner ikke så vondt det er. Du er jo så sterk… du kan få til alt.” Det er da jeg sier at ”ja, men jeg har jo ikke fått utdelt noen større verktøykasse enn deg. Det er bare fordi jeg har bestemt meg.”

– Blir det generelt mye klaging, synes du?

– Ja, jeg synes at mange er veldig utakknemlige. Og det er en av de tingene jeg har lyst til å jobbe videre med – holde foredrag.

Jeg har veldig lyst til å jobbe med å få folk til å skjønne hvor heldige de er.

– Om du har en dårlig dag, om du har vondt i hodet, om du har influensa… Ikke det at det ikke er lov til å ha en dag der du synes at verden er trasig og at du ikke har lov til å synes synd på deg selv, men bli nå for guds skyld ikke der! Det å lulle seg inn i sin egen elendighet – det er steike godt! Men det er jo ikke noen plass å bli værende. Du blir ikke lykkelig av å være der og du kommer deg ikke videre.

Vil gjøre noe meningsfylt

– Hvordan tror du at du hadde vært uten sykdommen?

– Det har jeg mange ganger tenkt på. Jeg har vært syk i snart femten år, så det er nesten så jeg ikke husker hvordan det er å ikke være syk. Jeg hadde nok hatt i meg mye av det jeg har i dag i forhold til det å sette mål og sånn, men jeg tror at jeg hadde hatt enda mer fokus på jobb og karriere og det å komme høyt opp i hierarkiet. Det har alltid trigget meg. I dag ser jeg at det er selvfølgelig spennende, men jeg ser også at det ikke er målet med livet mitt. Jeg ønsker å gjøre noe meningsfylt og bidra til at andre skal nå sine mål. De som har lyst til å se positivt på livet og komme seg videre.

Det handler om at du må sette nye rammer uansett hva som skjer. Om du mister jobben din, om du blir syk, skilt, om du får barn, ikke får barn…. alt handler om å sette livet inn i nye rammer.

– Og så må du gjøre det beste innenfor de rammene du har. Og det jobber jeg selv med hver dag. Den idrettsutøveren som tror at hun kan springe maraton får ta til takke med å være med på femkilometeren på KK-mila. Og ha som mål at jeg kanskje kan løpe mila en dag. Fordi det er de rammene jeg har.

– Hvordan jobber du spesifikt med det i det daglige?

– Ta trening, for eksempel. Intellektuelt sett skjønner jeg at det er maraton jeg egentlig vil løpe. Men jeg har en kropp som tilsier at det ikke er mulig. Men hva kan jeg få til innenfor dette? Hva er akseptabelt? Og så strekker jeg grensene for det akseptable LITTEGRANN hver dag. Og det kan være 15 sekunder ekstra på tredemølla eller det kan være at jeg tar meg en joggerunde når jeg kommer hjem selv om jeg er veldig sliten, at jeg bare tar livet mitt ut av komfortsonen i stedet for å bare gjøre det som kjennes mest komfortabelt her og nå. Ja, men hvis jeg skal få det ryddig på kjøkkenet eller hvis jeg skal kunne forbedre tiden min på KK-mila med to minutter, så må jeg GJØRE noe. Jeg kan ikke bare sette meg i sofaen å si at jeg er så sliten i dag.

– Tror du at det er enklere for deg å komme deg ut av komfortsonen du som bokstavelig talt har svevd mellom liv og død?

– Ikke nødvendigvis, for det er mange som blir syke – og ikke så syke som meg – som blir veldig engstelige.

Jeg har jobbet mye med det å være redd for døden. Men det er ikke den jeg er mest redd for.

– Jeg er mer redd for det å bli veldig syk sånn at jeg ikke kan klare noe. Engstelse på grunn av sykdom er ofte ubegrunnet. Fordi om du har hatt et hjerteinfarkt, kan du selvfølgelig få et nytt et, men du er under god oppfølging når du først har kommet inn i systemet. Jeg sier til meg selv at selv om jeg teoretisk sett er syk i dag, så føler jeg meg ikke syk og jeg har en kropp som stort sett fungerer til tross for sine skavanker og ufullkommenheter. Det å kjenne smerte når jeg trener – det er ofte det det handler om når folk blir syke, at de ikke tør å bevege seg. Du kjenner når smerten er farlig. Det å ha smerte i muskler og ledd når du er ute og går eller jogger lett eller trener med vekter, det er ikke farlig. Så det handler om å omstille hodet sitt: Hva er er farlig smerte og hva er ufarlig smerte som jeg kan leve med og som faktisk er en god smerte fordi det gir kroppen mat til å leve videre?

Ekstern lenke: Vil du bli donor? Sjekk her!

Ikke bitter

– Det som som slår meg, er hvor lett det er å ville legge skylda på andre i forhold til det å lulle seg inn i sin egen elendighet og ikke ta ansvar selv. For min del var det mamma og pappa jeg ga skylden på. Det var deres skyld at jeg ble som jeg ble, selv om jeg intellektuelt sett skjønner at det er jo ikke sånn det er. I frustrasjon over å finne en forklaring på hvorfor livet mitt ble sånn, var det de som fikk skylda. Og det har jeg jobbet mye med…

Inger-Helèn blir blank i øynene. Et litt sårt tema, dette.

– Er det lett å legge skylda på andre?

– Ja og finne en forklaring. For hvis jeg kunne legge skylda på dem, så var det i hvert fall ikke min skyld. Jeg måtte finne en logisk forklaring på hvorfor det var blitt sånn. Men når jeg nå har bearbeidet det, er det mye enklere å akseptere at noen av oss skjer det ting med uten at det er planlagt eller finnes en forklaring.

 Jeg har alltid ment at det må være en grunn til at det skjedde meg. Og det er fordi at jeg skal bidra til å hjelpe andre. Jeg skal bruke dette til at andre skal få det bedre.

– Det å være i aktivitet og komme seg ut er så utrolig viktig! Sykdommen er en tilstand, det er ikke mer. Jeg kommer til å dø med den, men den er nå bare en kompis jeg har…

– Du har blitt venn med den?

– Ja, jeg kunne ha hatet den og blitt bitter. Men jeg har fått noen fantastiske deler som fungerer i kroppen min og det er jeg evig takknemlig for.

Ekstern lenke: Inger-Helèns blogg.

 

Inger-Helèns tips til mental styrke

• Sett deg mål: Hva er ditt hovedmål og hva er delmålene du må ha for å komme dit? Det er viktig at målet er noe du virkelig ønsker deg.

• Skriv målet ditt ned. Jeg har en bok som jeg har kalt for ”Drømmeboka” og så har jeg en bok som heter ”My business plan”, som handler om hva skal jeg gjøre karrieremessig, hva som er mine styrker, min identitet og hvem er det jeg skal være for andre.

• Finn det som er din trigger. Hva må du eller andre si til deg for at du skal virkelig få lyst til å nå dette målet? Det kan være så individuelt, og noe du kanskje må jobbe litt med å finne.

• Du må tørre å presse deg selv! Du når ingen steder uten å gå ut av komfortsonen og gjøre noe du ikke har gjort før. Hvis du gjør det du alltid har gjort, får du det du alltid har fått.