Ha! Lett å si.
Jeg vet at det er feilene mine jeg lærer av. At det er menneskelig. Likevel kan jeg bli skamfull og selvbebreidende når jeg snubler, bommer, misser og handler på feilaktige måter. Ja, når jeg ser meg selv famle på startstreken der andre tilsynelatende kjører på. Jeg sier til meg selv at det ikke er så vanskelig å være streng i et samfunn som dyrker det feilfrie og perfekte. Mye sant i det! Men så har jeg et slags feilsøkingssystem inni meg. Ansvarlig for systemet er en streng indre dommer som løpende sorterer feil og plasserer dem i bokser og arkivsystemer. Det skaper tilsynelatende orden, men sår egentlig dårlig stemning.
Ikke for det — mange hverdagslige feil lever jeg godt med. De er ikke store nok til at jeg gidder å bry meg. Små feil der jeg for eksempel bare har meg selv som tilskuer. Som når jeg tar for mye krydder i pastasausen eller bommer på busstidene. Der passerer ganske friksjonsfritt, og arkiveres i inn- og utbokser som er enkle å administrere. Andre feil svir litt mer. Det er når jeg vet med meg selv at jeg ikke har gjort gode nok forberedelser. Som når jeg skal holde en presentasjon og ikke gidder å sjekke det tekniske, bare stoler på at det går. Og så skjer det selvsagt noe. Slurvefeil som gjør at jeg presterer dårligere. De havner i litt større arkivbokser.
Andre feil treffer meg som kvasse piler i sjela.
På sin vei inn i systemet pløyer de opp tidligere tabber og kler meg naken. De havner som regel i boksen for inkompetanse og lav egenverdi. Der finner du feilene som lokker frem skammen. Som når jeg mislykkes i prosjekter, ikke leverer i henhold til krav jeg har satt meg, tror jeg skuffer andre. Jeg er jo mine feil, er jeg ikke? Feil i den boksen gjør noe med meg. Ubevisst får de meg til å ta avstand fra meg selv, jeg trekker meg inn i det trygge skallet der det er behagelig stillstand og lite frisk luft. De skaper en spiral av usikkerhet som bereder grunnen til neste gang jeg skal prestere.
Heldigvis er det mulig å lage helt nye arkiveringssystemer. Gudskjelov. Jeg kan gi den strenge dommeren en klem og spørre om vi ikke heller skal samarbeide. Jeg kan gi meg selv mer slækk. Jeg kan se nærmere på hvilken holdning jeg har til feilene mine. Er det indre arkivsystemet for rigid? Dømmer jeg meg selv for hardt? Stiller jeg for store krav til meg selv? i hvilken grad lager jeg mine egne indre standarder? Sånt kan jeg nemlig selv definere.
Det hjelper med mer innsikt. Når jeg vet hvordan jeg tenker i bestemte situasjoner, er det enklere å ivareta meg selv — gjøre noe med det. Det er også interessant å vite hva som faktisk skjer på cellenivå, syns jeg.
Rent nevrologisk trenger nemlig hjernen min å gjøre feil.
Feil og feilskjær utløser stoffer som hjelper nervesystemet med å identifisere nødvendige skritt som trengs for å gå fra der jeg er nå til der jeg ønsker å være. Etter hvert som jeg blir mer trent/kompetent ved hjelp av repetisjoner, utløses dopamin som styrker nevroplastisitet – langvarige endringer i den fysiske hjernestrukturen som hjelper meg med å vokse og prestere bedre neste gang (@nasneuro).
Neste gang du gjør et feilskjær, si til deg selv at yes, der fikk jeg jammen meg utviklet hjernestrukturen! Det er en nevrologisk sannhet. Kan du hilse og si til den strenge dommeren, som egentlig er der for å beskytte deg fordi den forveksler feilskjær med fare. Men det går bra, kan du trøste den. Om du feiler, står det vanligvis ikke om livet.
Hvilken holdning har du til dine feil?
