KRISER: Dette er en sak jeg skrev for KK i 2017. Republiserer den i lys av Gjerdrum-tragedien. Inger Lise Solvang mistet alt hun eide da huset hennes brant ned. Hvordan gå videre etter en sånn dramatisk hendelse?

Det er 11. januar 2010. Inger Lise sitter i et møte på jobben da mobilen ringer. Den vil ikke gi seg, det er en venninne:

– Det brenner på boligfeltet der du bor!

– Å? Det var trist…

Inger Lise legger snart på og fortsetter møtet. Mobilen ringer igjen.

– Det brenner i borettslaget ditt!

– Ja, det har jeg jo hørt…

– Men det brenner hos DEG!

Plutselig innser hun alvoret.

– Jeg husker at jeg bare så på hun jeg hadde møte med, slengte på meg frakken og løp ut, forteller Inger Lise.

I bilen på vei hjem ringer politiet.

— Er det noen hjemme hos deg nå?

— Tror ikke det…

— Har du barn?

— Ja.

— Hvor er de?

— Jeg tror de er på skolen…

— Er du sikker?

— Ikke helt…

— Kan de være hjemme hos deg?

— Ja.

— Kan du sjekke?

I ti minutter vet ikke Inger Lise om barna er i sikkerhet. Det er litt utpå dagen, og de kan enten være på skolen, hjemme hos henne eller hos barnas far. De skal egentlig være hos faren, men den eldste har nøkkel og drar av og til innom henne etter skolen for å hente noe eller spille litt Playstation. Hun får sjekket at ungene er på skolen. Gudskjelov! Så er politiet på tråden igjen for å forsikre seg om at ingen er i huset.

— Er du helt sikker på at ingen er hjemme hos deg?

— Ja, jeg er helt sikker på at ingen er hjemme.

— Det er fint, for nå er det full overtenning.

Som på film

Inger Lise husker at hun var rolig og klar i hodet. Da hun endelig kommer frem, er scenen som tatt ut av en film: Svære, svarte skyer henger over tomta. Helikoptre sirkler over området. Fire rekkehus er fullstendig overtent i det ellers så rolige villastrøket på Nordstrand i Oslo. Mange skuelystne har samlet seg. Hendelsen dukker straks opp på VG, NRK og Aftenposten. . Venner ringer og er bekymret. Inger Lise prøver etter hvert å komme nærmere de brennene husene, men blir stoppet.

— Jeg stod der sammen med flere av de andre naboene som var berørt. Vi stod der lenge. Oppdaget plutselig at jeg holdt i en vott… det var jo sprettkaldt. Da vi fikk gå inn mot tomta, var det som å gå kanossagang i folkemengden. Folk flyttet på seg og og hadde sånne ansikter som i «Skrik». En ganske hysterisk stemning, husker jeg. Men jeg var veldig rolig. Jeg spurte en politidame om jeg kunne gå nærmere. Jeg hadde bestemt meg for at jeg skulle «gni» inn inntrykkene — jeg ville øke min awareness.

— Hva mener du med det?

— Hodet mitt visste, de sa jo det var overtent, men jeg tenkte at nå er det like greit at jeg får dette inn med hodet, hjertet, kroppen og alt.

Inger Lise bare stod der og tok inn inntrykkene, registrerte.

— Jeg tok på en måte litt farvel mens jeg stod der og så på. Jeg så at brannmennene spylte inn i rommet til sønnen min og rommet til den andre sønnen min. Tenkte at nå blir det borte, og nå blir det borte…

Det som er interessant, er jo hvem du blir i kriser.

Etter dette har jeg skjønt at jeg blir veldig rolig, fornuftig og handlekraftig — og omsorgsfull. Vi naboene ble etter hvert stuet inn i et hus å området for å få informasjon. Jeg husker at jeg så på et eldre nabopar og syntes så synd på dem. Stakkars, stakkars dere — har mistet alt! Jeg tenkte ikke på at jeg var i samme båt.

Etterpå var det mange som kom bort til Inger Lise og ville dele den sjokkartede opplevelsen. Det klarte hun ikke å ta inn. Men da en god venninne kom og ga henne en klem, brøt hun sammen. Hendelsen hadde gått mer inn på henne enn hun var klar over. Det forstod hun da hun fikk i seg en pizzabit etterpå.

— Det var så rart at det var en stein i den, tenkte jeg. Men så var det tanna mi som hadde brukket! Mens jeg stod der og så på brannen, hadde jeg bitt kjevene så hardt sammen at jekselen knakk i to.

Et spørsmål om mening

Sju år er gått siden hun mistet alt hun eide her i livet. Absolutt alt av materielle eiendeler ble borte i brannen: Klær, møbler, fotoalbum, smykker, kunst, dagbøker, barnas leker… Vi sitter på den lokale pizzarestauranten et steinkast unna det som var branntomta. I dag bor Inger Lise sammen med de to sønnene sine, som da var sju og tolv år i huset som ble bygd opp igjen etter brannen.

— Når alt blir feid unna som i en sånn brann, er det som en tsunami. Jeg mistet alt, også ting etter foreldrene mine, som ikke lever lenger. Gamle minner, veldig mye fotografier… Jeg har skrevet dagbøker siden jeg har kunnet skrive.

Når alt forsvinner samtidig, blir det massivt, og det har med identitet å gjøre.

Jeg hadde ikke forstått hvor viktig disse tingene var før dette skjedde. Inger Lise, som også er sosiolog, forklarer:

— Dagbøker og fotoalbum er mer emosjonelle ting enn en sofa. Summen av det hele bærer en hel identitet. I vår kultur flytter vi inn i større og større hus og leiligheter, vi kjøper oss finere og finere ting. Det handler om at vi øker velferden og trivselen vår. Da brannen skjedde, var jeg nesten femti og gammel og på mange måter veletablert. Når alt blir borte på en gang, rives alt du har bygd opp i en jafs. Og da blir det et spørsmål om mening. Hva er meningen med det jeg driver med?

— Det ble en slags eksistensiell opplevelse?

— Egentlig rakk jeg ikke å tenke så mye over det der og da, det gikk jo så fort. Jeg tenkte: Ja, det kjennes helt meningsløst nå, men jeg må bare videre. Jeg må bare handle. Det var overveldende, men en må bare begynne et sted.

— Ble alt det praktiske redningen?

— Nei, det praktiske var helt nødvendig for å komme igang igjen, vil jeg heller si. Når du bor i Norge, har vi et visst materielt nivå, og jeg kunne ikke reise bort fra alt og til Tibet og droppe materielle goder, selv om jeg følte på tap av mening. Jeg og barna kunne ikke bo i småhytte, men måtte ha sykler, kjøleskap, sofa, pc, hus og tak og vegger. Det var rett og slett utrolig mye å gjøre og organisere.

Venner er viktigst

Etter litt over et år kunne Inger Lise og sønnene endelig flytte tilbake i nytt hus. Det står på den gamle branntomta.

— Det er mange som har lurt på om det er rart å bo over smykkene til moren og mormoren min, alle fotoalbumene. Blir det ikke som å bo på en gravplass, spør folk. Jeg tenker ikke på at jeg bor der tingen ble radert bort, og det skyldes nok den prosessen jeg tok da det brant: Jeg gned på en måte inntrykkene inn. Men enklete ting blir jeg ikke ferdig med: Tapet av dagbøkene mine, bilder av barna mine, bilder fra min egen barndom, fra interrailturer i ungdommen. Jeg skrev ned så mange tanker… Alt det er borte. Det er en evig sorg.

— Så hvordan har du gått videre uten alt dette?

— Det ble en slags lakmustest. Jeg erfarte min egen styrke. Jeg var singel, og hadde ikke foreldre eller andre store og sterke støttepersoner å lene meg mot. Men jeg hadde fantastisk gode venner. Det er en livslærdom. Gode venner er det viktigste i livet!

Denne livslærdommen tok Inger Lise konsekvensen av. Da hun fylte femti et halvt år etter brannen, inviterte hun like godt hundre av sine venner og kjente til stor fest.

— Det var viktig for meg å ta den festen.

Jeg tenker på venner som et nett, et sikkerhetsnett.

Du har tjukke remmer i nettet — de nære vennene — som er hovedbærerne, og så har du de tynne repene og linene som sørger for at vi blir bekreftet som mennesker. De du jobber med, men også de som du hilser på i butikken, de menneskene du møter blikket til som kan fortelle at de har sett deg før. Både de tjukke og tynne linene i nettet er viktige. Det høres kanskje pompøst ut, men festen ble en slags feiring av livet.

Andre prioriteringer

Karrieremessig ble det også nye prioriteringer for Inger Lise. Kort tid etter brannen, skjedde en omstrukturering på jobben, og hun benyttet anledningen til å begynne for seg selv som konsulent, coach og gestaltterapeut, en utdanning hun hadde tatt parallelt med jobben.

— Verdier er blitt mye viktigere for meg, som ekte vennskap.

Jeg setter utrolig stor pris på rause mennesker, og da mener jeg ikke på det materielle plan. Og så har jeg fått et slags bullshit-filter: Hva er egentlig viktig her? Samtidig er jeg ikke så ambisiøs som jeg kanskje var tidligere. CV-en min ser fin ut, men jeg er ikke så opptatt av å være populær og i søkelyset.

Inger Lise synes det er inspirerende å gjøre andre gode, noe hun jobber mye med som coach og gestaltterapeut.

— Jeg synes det er veldig morsomt å finne fram til hva folk trives med og hva de er gode til. Hvor er flytsonen din, hvordan er du på ditt beste? Selv er jeg ikke så opptatt av å ha en tradisjonell karriere. Jeg har bare lyst til å ha et godt liv.

— Hva er et godt liv for deg?

— Jeg prøver stadig å finne en god balanse mellom jobb og fritid. Jobbe med å utvikle interessante prosjekter med gode partnere. Og være med barna, venner, familie.

Jeg har til og med måttet øve meg på å gå sakte, for jeg har alltid gått så fort!

— Hva tenker du om det du har opplevd?

— Jeg mistet alt det materielle jeg hadde, jeg måtte rekonstruere livet mitt og samtidig beholde styrken og identiteten min. Det handler altså om hvem er jeg og hvem jeg vil være når jeg står i en krise.

— Hva har du lært?

— Jeg har lært å være ydmyk for andres kriser. Jeg har lært å skille mellom hva jeg kan og vil gjøre noe med, og hva jeg kan la ligge. Jeg har lært at om det kommer en flyktning fra Syria som har bare et skjerf etter bestemoren, så ikke ta det fra henne. Det kjente jeg på da jeg mistet alt. men vi bor i et rikt land med ordninger. Vi slapp å sove på fortauet i minus tjue. Det er ikke alle som har det sånn. Dette var en krise i mitt liv., men det skjer kriser rundt oss hele tiden.

INGER LISES TIPS I LIVSKRISER

• Når det kommer en tsunami i livet ditt, dukker de eksistensielle spørsmålene opp: Hvem er jeg, og hvem har jeg lyst til å være? Du kan velge å la deg rive med av sorg og elendighet. Men du kan også velge å finne et halmstrå, en mening og normalitet.
• Ta steg for steg: Stå opp av sengen, og ta det ene steget i dag. For tar du ikke de stegene, går du bakover, og det vil du jo ikke – du vil framover.
• Når du opplever en krise der mening blir absurd, som for eksempel å miste helsen, må du finne motivasjonen: Hva er viktig i livet mitt? Ikke ta alle stegene på en gang, det er umulig. begynn å nøste opp før nøstet kommer og tar deg.
• Det er lurt å ta imot hjelp og støtte – det være seg vennskap eller terapi. Noen vil deg vel.

Denne saken er publisert i 2017, derfor vil enkelte opplysninger være unøyaktige, som hvor mange år siden hendelsen skjedde og alder på Inger Lises sønner.