På radioen i dag morges var det en reportasje fra Universitetet i Tromsø. De intervjuet en dame på noen og sytti som holdt på med en bachelor. Offensiv og full av pågangsmot fortalte hun om hvordan læring var en naturlig del av livet. Nyheten var at det var en økning i antall eldre studenter ved universitetene.

Sånne nyheter gjør meg i godt humør. Særlig på en dag som i dag. Første måneden i et nytt år. Crispy luft, riktignok bikkjekaldt… Gnistrende sol. Akkurat nå er tusenvis av oss i ferd med å begynne på noe — en ny jobb, et nytt semester, en ny utdanning, et nytt kurs, et nytt strikketøy, ei ny løype, et nytt skippertak, et nytt mål. Ikke så rart. Det nye året er en naturlig begynnelse for de fleste av oss. Noe mediene vet å utnytte, med nye kurer, metoder, oppskrifter og løsninger. Har ikke tall på antall illustrasjonsbilder med dissende hengemager jeg har sett i nettavisene denne uka. Kanskje fordi de minner meg om min egen.

Uskrevne historier

Begynnelser er en påminnelser om at vi fortsatt er uskrevne historier, mener den bulgarsk-amerikanske forfatteren og entreprenøren Maria Popova: «Det er øyeblikk i livet der vi blir minnet på at vi er uferdige. At historien vi har fortalt oss selv om hvem vi er og hvor livet fører oss, fortsatt er uskrevet. Sånne øyeblikk kommer oftest i begynnelsen av noe nytt.» Sikkert derfor jeg blir så inspirert av nye begynnelser. De er en påminnelse om en uskreven historie i meg selv.

Sikkert derfor jeg blir så inspirert av nye begynnelser. De er en påminnelse om en uskreven historie i meg selv.

Det er som om noe i meg letter, jeg kjenner meg forventningsfull og handlekraftig. Men det er heller ikke noe som kan skremme vannet av meg mer enn begynnelser — om de er store nok. Jeg kaster meg ut i noe der jeg ikke kjenner utfallet. Tar en risiko for å tryne big time. Møter den famlende siden av meg selv som står i starten av noe jeg ennå ikke har lært: En ny ferdighet, ny kompetanse, ny kunnskap, ny erfaring.  Sant og si føler jeg meg litt ensom der jeg står på startstreken, for den eneste som får meg i mål, er meg selv.

Gave til vekst

Begynnelser kan kjennes ensomme, men er egentlig en gave til vekst, skriver den irske forfatteren og filosofen John O’Donohey i To bless the space between us: A book of blessings (2008). Å nekte å begynne kan bety en fornektelse av seg selv.

“Beginnings often frighten us because they seem like lonely voyages into the unknown. Yet, in truth, no beginning is empty or isolated. We seem to think that beginning is setting out from a lonely point along some line of direction into the unknown. This is not the case. Shelter and energy come alive when a beginning is embraced… We are never as alone in our beginnings as it might seem at the time. A beginning is ultimately an invitation to open toward the gifts and growth that are stored up for us. To refuse to begin can be an act of great self-neglect.

Joda, jeg kjenner også en friskhet inn i 2024. En ny forventning. Tror jammen meg det er handlekraft. Likevel går jeg i år roligere ut fra startblokka enn tidligere år. Før har jeg liksom angrepet året med pauker og basuner.

Mot og sårbarhet

Vet ikke om det har noe med det spesielle året vi har vært gjennom. Eller om det ligger hos meg selv. Jeg har liksom hatt så mange begynnelser de siste årene — i kjærlighet, i karriere og i meg selv. Nå har jeg mest av alt lyst til å fortsette på det jeg har begynt.

Det  vil uansett bli begynnelser i året som kommer. Noen bittesmå som vil passere umerkelig forbi, andre større. Begynnelser er noe vi alltid vil møte, uansett om vi oppsøker dem eller ei. Og som med så mye annet her i livet, handler det om hvilken holdning vi inntar til dem.

«To begin anything – a new practice, a new project, a new love – is to cast upon yourself a spell against stagnation. Beginnings are notation for the symphony of the possible in us. They ask us to break the pattern of our lives and reconfigure it afresh — something that can only be done with great courage and great tenderness, for no territory of life exposes both our power and our vulnerability more brightly than a beginning.” (John O’Donohey, To bless the space between us: A book of blessings, 2008).

Begynnelser er som å kaste en forbannelse mot stagnasjon. Det kan kun gjøres med stort mot og stor ømhet.

Kilde: https://www.themarginalian.org/2023/12/30/john-odonohue-blessings-beginnings/