Har du hørt om Katie Sandwina? Ikke jeg heller før i går. Det var 8. mars og jeg tenkte på sterke kvinner og hva de har gjort for at jeg skulle ta min selvfølgelige plass her i livet.
Og jeg tenkte på mamma. Jeg satt på bussen innover fra Risør til Oslo. Hadde akkurat tatt en skål for kvinnedagen med en sterk dame jeg kjenner i byen. Jeg kommer tilbake til Katie Sandwina. Men først litt om mamma.
I sin ungdom var mamma god til å hoppe på ski. Det var ikke noe hun skrøt av, men jeg vil anta at det ikke var så mange jenter i hoppbakken på den tiden. I hvert fall ikke på Sørlandet der det knapt var snø. Jeg kan se henne for meg i svevet med de lyse flettene flagrende ut av topplua. Siden traff hun pappa og fødte fire barn spredt over to tiår. Mens pappa engasjerte seg i jobb og alskens kulturelle aktiviteter som byens redaktør, holdt mamma fortet hjemme. Det var hjemmebakt brød hver lørdag, søndagssteik og finkjoler til meg som hun sydde selv.
Dette fortsatte som en rød tråd gjennom oppveksten, men på et tidspunkt begynte noe å skje. Jeg ble sendt i barnepark og mamma begynte å jobbe som kontordame på et skolepsykologisk kontor. Det var på den tiden hele landet koke askeavkok; en mirakelet som skulle hjelpe mot alt fra kløe til kreft. Det var 70-tallet, transcendental meditasjon begynte å bli noe som også andre enn guruer drev med. På fritiden gikk mamma med lysvaskede jeans med applikerte sommerfugler på slengen. Da jeg begynte på skolen, ble jeg såkalt nøkkelbarn da jeg var stor nok. Etter skoletid låste jeg meg inn hjemme og lagde eggedosis med masse sukker i. En svimlende frihet. På bordet lå det feministiske tidsskriftet Sirene. I bokhyllene dukket det opp bøker av Marilyn French og Dorris Lessing. Jeg slukte alle sammen da jeg ble stor nok.
Disse feministiske innslagene bare poppet opp i vårt verdikonservative hjem. Senere har jeg skjønt at det pågikk en stillfaren, feministisk revolusjon parallelt med messingpuss, klesvask og bakst. Det var på den tiden Gro Harlem Brundtland var miljøvernminister. Snart skulle hun bli landets første kvinnelige statsminister.
Tilbake til Katie Sandwina. I 1910 var hun verdens sterkeste kvinne. Hun vokste opp i en østerriksk sirkusfamilie med fjorten barn, og som alle sterke kvinner på den tiden, ble hun sett på som en raritet. Hun fikk sitt eget sirkusnummer. Katie fortsatte å opptre da hun ble voksen. Glansnummeret var da hun svingte mannen sin over hodet med bare én strak arm. I 1902 vant hun over den berømte «strongman» Eugen Sandow i en vektløfterkonkurranse i New York. På kornete bilder kan du se henne posere med tre menn dinglende i favnen. Da hun var seksti, trakk hun seg tilbake fra å opptre og startet restaurantdrift sammen med mannen sin. Innimellom underholdt hun gjestene med små numre som å bryte jernlenker og bøye jernstenger, som det står i leksikonet.
Der har du Katie Sandwina. Og der har du mamma. Vet ikke hvorfor jeg kom til å tenke på dem begge to i går, for historiene deres er forskjellige. Men begge representerer de en feminin kraft med stor betydning langt utover dem selv.
Det må jeg skynde meg å si til mamma. At hun er like sterk som Katie Sandwina, verdens sterkeste kvinne.
