Her er min spontane langfredagshistorie. Den handler litt om død, men mest om oppstandelse av nye vennskap, og det å ikke utsette noe du har lyst til og syns er viktig.
Instagram kan være overfladisk, og Instagram kan være ekte og nært. Du kan få nye, fine venner. I dag har jeg drukket kaffe med Cathrine Pryser, en inspirerende og flott dame jeg fikk kontakt med nettopp der (@cathrinepryser) for en god stund siden. Jeg sendte henne spontant en melding i dag morges etter å ha lest et innlegg hun la ut: «Det har vært mange lange dager alene siden i mars i fjor, så en langfredag skal gå fint…», skrev hun.
Men… er det ikke hunden min?
Historien med Cathrine og meg startet med at jeg la merke til en på Instagram som la ut samme oppdateringer av hunden sin som meg. Helt prikk like, faktisk. Cathrine har samme type hund som det jeg hadde i mange år, en bedlington terrier. En hunderase som ikke er så vanlig å se. Hun har Bobo, jeg hadde Tintin. Såååå søøøte, altså!! Verdens fineste hunder, faktisk. Vi kommenterte flittig hverandres hundebilder, fant tonen, planla etter hvert å møtes. Klart vi måtte gå tur med hundene våre! Kanskje en tur rundt Sognsvann? Ja, det mååå vi få til, hadde vært så koselig! Tiden gikk. Vinter ble vår, som ble til sommer. Og så var det plutselig for sent. Tintin, min gamle kompis, døde. Det var usigelig tungt. Så da ble det aldri noe av den turen.
Våge å vise sårbarhet
Men vi sluttet aldri å følge hverandre på Instagram. Etter at Tintin ble borte, er det jeg som har kommentert bilder hun legger ut av Bobo: Åååå… akkurat som å se Tintin! Saaavner ham! Da hun skrev om det nye livet som enslig, var vi i kontakt med hverandre igjen. Du er i samme situasjon også, ja? Vi møttes for en prat i Cathrines midlertidige leilighet i Vika. Gjennom året legger Cathrine ut mange flotte stupebilder. Hun er blitt en imponerende helårsstuper etter å ha lært seg å stupe i voksen alder. Men det som imponerer meg mest, garantert fordi jeg innimellom kjenner på det samme, er hennes ærlighet på Instagram. Mellom stupebilder og Bobo deler hun små drypp av livet som enslig i voksen alder, ja, hun har til og med delt det i en stor reportasje i VG (som må ha blitt en klikkvinner, den rullet og gikk på fronten i evigheter). Jeg tenker at en sånn åpenhet er viktig innimellom alt det andre vi får servert av vellykkede fasader. Våge å vise livets sårbare sider også. Ingen av oss er endimensjonale mennesker, vi er både styrke og sårbarhet.
Så da jeg så Cathrines innlegg i dag, fikk jeg spontant lyst til å ta en kaffe med henne. Det gjorde vi! En koselig bryggekaffe på Tjuvholmen. Uten Tintin, men sammen med Bobo. Det blir ikke den siste.
Ikke så dumt, faktisk, å carpe litt diem. Ikke utsette. Særlig på dager som kan være ekstra lange.
