Jeg har tenkt mye på venninnen min, Guro, i Nord-Italia i det siste. I helgen fikk jeg en oppdatering. Hun og sønnen lever isolert store deler av tiden, noe de har gjort en stund. Nå kommer resten av landet etter.

Guro er bekymret for oppfølgingen av de svakeste, for mangel på sykehusplasser og de omfattende konsekvensene for næringslivet der nede. Om sin egen situasjon skriver hun: «Man får god tid til de tingene man ikke har hatt tid til ellers. (…) Vi må isolere oss og da må man ha indre balanse. Vi blir tvunget til å ta hensyn til hverandre, tvunget til å stoppe opp. Skal vedde på at dette til slutt fører til at folk blir litt mer ydmyke over livet. Tar andre valg og et skritt i en helt annen retning.» Et interessant perspektiv fra en som har måttet tilpasse seg litt nye rammer.
Mellom bekymring og uro kan det være det vokser frem en ny bevissthet rundt hva som er viktige verdier.
Vi blir for en periode tvunget til kollektivt å senke tempoet et hakk i påvente av at situasjonen skal snu. Refokus er betegnelsen når vi blir vippet av pinnen og raskt trenger å komme tilbake i fokus igjen. En nyttig mental ferdighet. På et mer eksistensielt nivå kan det bety evnen til å reorientere oss innenfor litt nye rammer når situasjonen krever det. Det forutsetter at vi er mentalt fleksible og evner å tilpasse oss og kanskje finne nye holdepunkter og lyspunkter når situasjonen er mer uforutsigbar. En mental muskel vi kan jobbe med mens vi venter på at det snur.

Nye rammer

Det er uvant at så mye handler om restriksjoner, forbud, påbud, regler, anmodninger, krisetiltak. Selvfølgelig helt nødvendig skal vi kollektivt få snudd det som nå har fått status som pandemi. I kjølevannet kan vi kjenne på økt bekymring, negativt stress og uro. Da gjelder det å sikre oppdriften.
Omsorg er et ord som funker bra både på deg selv og andre.
Jeg stod bak et eldre par på apoteket i går. De hadde tydeligvis stått der en stund. Pratet om løst og fast, sikkert om været også. De gjorde seg ferdig da jeg kom. Den eldre damen takket så hjerteligst. Du vet, når du er så takknemlig at du liksom ikke får gjort deg ferdig med takksigelsene. «Vi kommer snart igjen!» Hun bak disken hadde gitt dem av sin tid. Årets tema for Verdensdagen for psykisk helse er nettopp dette: Gi tid. Hverdagens oppgaver går sin gang, men kanskje tid er noe av det vi nå kan være litt ekstra rause med. Det ligger god omsorg i å gi andre av din tid. En fin gave å gi deg selv også. Fokus på mulighetene innenfor rammene. Mulighetene til å ta vare på hverandre. Det ligger god mental helse i det å gi.
_________
Dette innlegget er basert på to Instagraminnlegg publisert uke 11 2020.