Det var aldri planen min å skifte karriere. På den annen side har det aldri vært planen å ikke gjøre det heller.

Hadde jo drømmejobben: Som redaktør og nestkommanderende i KK i sju år hadde jeg det fint. Men etterhvert vokste det seg frem en gråmelert følelse: Jeg er vel ikke i ferd med å gå… lei? En følelse som økte gradvis på og ble til et sterkt ønske om å ville noe annet. Hadde hatt noen fantastiske år. Vært med på å skape, igangsette, lede, drive, skrive, motivere, vinne i Norges største kvinneblad. Deilige — jevne! — pengestrømmer inn som fast ansatt. Fantastiske kolleger som jeg var utrolig glad i. Men over noen år hadde det allerede vært igang en omfattende og helt nødvendig omstilling i bransjen. Som mellomleder, de siste sju månedene som sjefredaktør, hadde jeg et delegert ansvar for å drive disse prosessene. Jeg gikk etter hvert lei. Det var tøft å si opp ansatte i runde på runde. Det kostet meg mer og mer.

På et tidspunkt visste jeg at tiden var inne. Det manglet ikke på advarsler. Ingen jobb å gå til. Men jeg var aldri i tvil om at jeg gjorde det eneste riktige.

Ut svingdøra med blomsterkvast under armen og sommerfugler i magen. En følelse av svimlende letthet i det jeg la alt ansvaret bak meg. En kjempemulighet til å reorientere meg. Hadde ikke peiling på hvor eller hva, men det var ett tydelig krav jeg stilte til meg selv:

Siste dag på jobb: Snørr, tårer og syngende kolleger.

Jeg ville ha en jobb der jeg kjente lidenskapen. Jeg ville brenne igjen. Finne gløden og engasjementet. De første ukene og månedene brukte jeg på å grave dypt i meg selv samtidig som jeg speidet utover: Jeg søkte aktivt impulser, dro på frokostmøter, seminarer og konferanser med ulike temaer. Håpet at jeg ville få full tenning på «det digitale», som jo hadde vært en stadig viktigere del av KK-universet. Så hva ville jeg?

Values, baby!

For å finne ut av hva du vil, er verdiene dine et klokt sted å starte. Jeg tillot meg å bruke litt tid på å finne ut av: Hva var grunnleggende viktig for meg nå når jeg skulle stake ut jobbkursen videre? Hva ga mening? Hva ga tenning? Verdier handler altså om det du synes er viktig. Skal du finne noe å brenne for, er det der du skal lete. Verdier er den indre flammen din, for å være litt småpoetisk.

Når du skal finne ut av verdiene dine, prøv å ikke tenke på hva du burde synes er viktig eller hva andre synes er viktig, men hva du synes er viktig.

Verdier kan skifte gjennom livet. Det du syntes var viktig da du hadde små barn, er kanskje ikke fullt så viktig nå når barna er større og du har fått mer tid til deg selv. Noen verdier er mer stabile gjennom livet. Verdiene danner et hierarki, ved at noen verdier er viktigere for oss enn andre. Da jeg valgte å hoppe ut av en fast jobb til en mildt sagt usikker fremtid, var det f eks viktigere med utvikling og vekst enn stabilitet og god økonomi. Et valg jeg måtte være villig til å ta konsekvensen av: Ikke bare å ta seg helgetur til Roma når penga var brukt opp på studier…

Redaktør-Hilde.

Kanskje du kjenner at noe i livet ditt skurrer. Et indre ubehag. Da kan det være verdiene dine det handler om: Gapet mellom det livet du lever og det livet du ønsker å leve er kanskje for stort. Verdiene dine sier noe om hvem du er og vil være, derfor er det lurt å ta seg litt tid innimellom til en avsjekk på hva som er viktig for deg der du er i livet ditt akkurat nå. Hvis du blir litt forvirret fordi det er så mye som kjennes viktig, ta deg tid til å kjenne etter på hva du synes er aller viktigst. Og hvorfor nettopp de verdiene er viktigst for deg. Vær tålmodig, ta deg en tur ut, se på solnedgangen, klapp bikkja og ta deg en tur igjen. Poenget er: Ta deg tid til å lytte litt innover.

Verdiene gjør deg modigere

Når du vet hva som er viktig, vet du også lettere hvor du skal. Verdiene dine er kompasset ditt som gjør at du står stødigere, samtidig som de gir deg fart fremover mot den forandringen du ønsker deg. I en endringsprosess er det alltid viktig å vite hvorfor du vil gjøre endringen: Anser du målet ditt som verdifullt, har det mye å si for motivasjonen.

Hvem gidder å bruke masse anstrengelser på et uviktig mål? Det er det vi ofte, parden my french, driter oss ut på når vi f eks lager nyttårsløfter.

Vi tar utgangspunkt i mål som kanskje ikke er så viktige for oss, men som vi tenker at vi . I hvert fall ikke viktige nok til at vi gidder å investere tiden og innsatsen som skal til – når det kommer til stykket. Og så dropper vi ut i uke 3. Verdier gjør det enklere å ta valg. For når du vet hva som er viktig, vet du også hva du skal prioritere. Ikke at vi alltid gjør det. Eller har mulighet til å gjøre det. Men da har du uansett noe å navigere etter.

For meg ble en verdi som utvikling viktig. Og det å løfte i overført betydning. Det som først var ment som påfyll av gode endringsverktøy i verktøykassa som jeg kanskje kunne bruke som leder eller noe, ble til slutt et konkret ønske om å jobbe som mental trener. Hvordan jeg kom frem til det, kan du lese om her. Det ble noen år med sertifiseringer og påfyll. Kompetanse er en verdi jeg setter veldig høyt.

Akkurat levert hele røkla til ny coach-sertifisering.

Bestem deg for å tro

Jeg bestemte meg for noe annet viktig da jeg kastet meg ut i det: Å tro på meg selv. Selvfølgelig er det ikke så enkelt. Det er stunder der jeg har følt meg liten. Inkompetent. Stått der og lurt på hvorfor i huleste jeg vil meg selv så vondt.

Hvorfor kunne jeg ikke bare sitte rolig i båten og vente på AFP?!

Neeeida, jeg skulle lære meg helt nye ferdigheter på et nytt felt der det er mange om beinet… Men jeg tok altså en beslutning: Bestemte meg for å tro på meg selv uansett hva. Jeg bestemte meg for å være seig. Ikke la første, andre og femte nederlag knekke meg. Og hver gang jeg følte meg litt liten i båten, minnet jeg meg selv på den beslutningen. Jeg skiftet rett og slett litt mindset: Der jeg før ville stått litt mer med nesa skamfull i en krok hver gang jeg feilet, ser jeg nå mer på feilskjær som motstand — hindre som jeg må overkomme. Jeg vet at når jeg får det litt på avstand, gir det meg læring. Jeg blir bedre. Sier ikke at det er enkelt, men dette er mental trening i praksis: Jeg må øve. Og så skjer det noe nydelig: Du føler deg tryggere.

Våg å være nybegynner

Det å tro på seg selv. Målet var for viktig for meg til at jeg skulle bakke ut fordi jeg eventuelt ikke trodde jeg var dyktig nok. Det handler om selvtillit. Selvtillit er tro på egne ferdigheter og prestasjoner. For å komme meg dit jeg ville, måtte jeg lære meg nye ferdigheter. Tørre å være nybegynner. Gjøre feil, bygge stein på stein. Selvtillit bygges mye gjennom å gjøre. Skaffe seg erfaring. Akkurat som babyen som prøver å lære seg å gå. Hadde jo vært merkelig om den mestret det perfekt på første forsøk! Nesten litt skremmende: Sitte der og pludre – og så reise seg opp å gå perfekt! Sånn er jo ikke naturen. Og det er her vi må gi oss selv en sjanse når vi går i gang med nye ting. En sjanse til å være nybegynner på de premissene det faktisk er å være nybegynner. Ikke måle seg etter standarden for viderekomne. I hvertfall ikke før du er det.

Lytt til deg selv

Litt ut i prosessen bestemte jeg meg for noe mer: Å bli rå på å lytte til meg selv. En stemme jeg ikke alltid hadde vært superflink å til å lytte grundig til, ble nå helt sentral. Det er så lett å lene seg på andres velmente råd når du står der nølende i veikrysset: Høyre eller… venstre…tja, rett fram, kanskje? Joda, gode råd er viktig, men jeg visste at skulle jeg bli skikkelig fornøyd med valgene mine, var det kun min egen klare, tydelige stemme som gjald. Det ble tøft. For svarene jeg lette etter kom ikke akkurat deisende ned når jeg selv mente det var dags. Det er en modningsprosess. Jeg måtte lære meg å stole på prosessen. At svarene jeg lette etter ikke kom som et resultat av rastløs utålmodighet, som de hadde gjort i mediebransjen når jeg jaget deadlines, men mer av en indre ro. Det jeg oppnådde da, var å få med hele meg på veien fremover.

Barndomsstranden min i Grimstad, Groos.

Jeg har aldri angret på valget jeg tok. Aldri sett meg tilbake. Faktisk kan jeg ikke huske å ha åpnet et magasin siden jeg sluttet.

Har selvfølgelig savnet gode, kjære, dyktige kolleger. Smiler her jeg sitter når jeg tenker på dem. Skal ikke legge skjul på at det også har vært tungt. Men selv om det har vært — og er — tøft, har det aldri ødelagt gleden over å åpne nye dører. Ingen har sagt at endring er enkelt. Og at det ikke koster. Men er valget viktig nok, tåler jeg mer enn jeg tror. Fordi lidenskapen overgår frykten.

 

PS: Sender noen tanker til min far når jeg skriver disse linjene. For det hjelper å stå på skuldrene til en som gjennom konkret handling viste at det aldri er for sent å gjøre nye ting. Pappa var alltid nysgjerrig og kunnskapssøkende. Gjorde for eksempel ikke noe nummer av at han tok hovedfag (master) i kunsthistorie som 80-åring. Skal du huske noe fra denne teksten, så er det dette: Det er aldri for sent å gjøre en forandring om det er det du ønsker deg. Bare du har helse til å klare det og er villig til å gjøre det som skal til. Husk det. Det gjør deg rikere. 

Oppslagsbilde: @marikafoto

 

 

Kanskje du tenker på å gjøre noe sånt som jeg gjorde? Eller kanskje du har andre ønsker, mål og drømmer rundt jobb og karriere? Da er du hjertelig velkommen til å ta kontakt. En nøytral sparringspartner kan ofte være nyttig langs veien dit du vil. Mentale verktøy kan også hjelpe på dumpene du møter underveis.