LØPING OG MENING: En mosjonist ser tilbake på løpekarrieren så langt. Og trekker noen konklusjoner.

For en stund siden ble forestillingen ”Hva jeg snakker om når jeg snakker om løping” satt opp på Det Andre Teatret i Oslo. Skuespilleren Fredrik Høyer fremførte en monolog i femti minutter mens han løp på mølle – non stop. Mens stykket ble spilt, kunne publikum følge pulsmåleren «real time», som under store deler av forestillingen var oppe i makspuls. For en prestasjon! Jeg fikk dessverre ikke sett forestillingen, men stykket var inspirert av forfatteren Haruki Murakami, som har skrevet klassikeren med samme navn. Det tar opp spørsmålet: Hva er egentlig løping? Er det en flukt, streben, kamp eller avkobling? Tja, si det. For meg er det kanskje litt av alt det der.

Noen vil kanskje si at det er noe jeg løper fra. I hvert fall noe som jeg streber etter.

Det jeg uansett kan si, er at løpingen både er en kamp og en avkobling. Og glede. Det kan være en kamp om å ta på seg løpeskoene ofte nok til å holde formen, for ikke å si forbedre den. Det kan være verdens beste avkobling når du kommer deg ut og får frisk luft i lungene (forutsatt at du ikke legger løypa langs Mosseveien, som jeg ofte gjør av praktiske grunner). Og det gir en utrolig energi og et humørløft når du har gjennomført økta. I tillegg til en drøss med andre helsegevinster. Så jo, løping er også noe jeg helt klart løper til.

Jogging langs elva

Men la oss gå tilbake til tidlig nittitall. Det er vår og snøen har gått i Oslo sentrum. Inspirert av venninnen min, Gjyri Helèn, som allerede da var godt i gang, startet jeg så smått å lunte opp Akerselva. Vi bodde begge i området på den tiden, med elva et steinkast unna. Frem til da hadde jeg lagt det meste av idrettslige sysler langt bak i skapet, og var ikke akkurat i mitt livs form. Tung i kroppen, tung i pusten. Men jeg fant frem noen utvaskede bomullstights med knær i og satte på meg joggeskoene. Sakte jogg langs elva opp mot Sagene (merk: På den tiden var det jogging vi drev med, ikke løping.) Blytungt. Bakkene oppover sitter fortsatt i beina. Men det å bevege seg litt mer intensivt og systematisk ga mersmak. Mestringsgleden steg med antall kilometre jeg klarte å løpe uten stopp. Joggingen ble snart en vane, som jeg har vært mer eller mindre trofast mot siden den gang.

Løpedronningen Gerda

På ett eller annet tidspunkt var det en av oss, sikkert Gjyri Helèn, som foreslo at vi skulle melde oss på et gateløp – tror det var Sentrumsløpet. Hæh…?! Jeg er ikke en sånn som driver og konkurrerer. Men det ble 10 kilomter’n på Sentrumsløpet og Oslo Maraton, en halvmaraton ble det jammen meg også. Det var på den tiden jeg oppdaget Gerda. Gerda ble min løpegudinne og forbilde, hun fikk nærmest mytisk status. ”Har du slått Gerda i dag, mamma?” Nå har vi bikka 2000-tallet, jogging har blitt til løping og jeg har fått meg en sønn som er opptatt av mammas prestasjoner. ”Vet ikke, kan du gå inn på resultatlista og sjekke?”

Skal innrømme at jeg skjemtes litt over å bli slått ned i støvlene av en 80-åring.

Ja, hun var over 80! Men denne dama var ekstraordinær, det må du vite. Hun var et råskinn. Det ble etter hvert en fast rutine for sønnen min å sjekke tiden til Gerda etter hvert løp. Hadde jeg slått henne denne gangen, tro? Hun knuste meg i starten – 10 km som halvmaraton. Kom jeg inn på 1,05 på 10 km, knuste hun meg med 1,02. Kom jeg inn på 2 t og 20 min. på halvmaraton, knuste hun like godt den tiden også. Men på et tidspunkt, husker ikke når, krysset tidene våre. Jeg begynte å løpe raskere enn henne. ”Det var på tide, mamma”, sa sønnen min tørt. Han hadde et poeng.

Vet ikke hvordan det gikk med Gerda. Skulle gjerne ha møtt henne. Har tenkt på henne mange ganger siden. Særlig når jeg har stått på startstreken, kjent meg liten og ser rundt meg på alle de yngre, veltrente. Da ser jeg henne for meg slik jeg tror hun må ha sett ut i løypa: Fast i blikket, kanskje ikke med de aller nyeste  kompresjonstights’ene, men i godt driv gjennom gatene.

For meg har hun vært et fantastisk forbilde. Hun var grenseløs. Fryktløs. Og skikkelig seig!

For det er jo sant: Løping har ingen aldersgrense. Du kan løpe så lenge du vil og har helsa. Og det synes jeg er så befriende å tenke på. For ofte har vi så mange tanker i hodene våre som begrenser oss. Kan jeg delta på sånne løp, jeg, da? Kan ikke drive med slikt, jeg som er over 60. Det gjelder løping som på alle områder av livet. Men hvem har sagt at du ikke kan det? Om du vil, altså? Bare se på Gerda.

Den store løpefesten

Noe av det jeg er mest stolt av å ha vært med å bygge opp, er KK-mila. Vi startet så smått opp på Aker Brygge i 2011 med et par-tre tusen deltakere. Arrangementet vokste suksessivt. I dag teller det nærmere 7000 deltakere fra hele landet som samles på Bislett Stadion i begynnelsen av september. Tanken bak var å samle damene til felles idrettsfest, treffe trofaste KK-lesere og møte nye. Skape en arena der kvinner kan møtes på tvers av generasjonene. Et laverskel feelgood-arrangement som skulle være så proft gjennomført at også eliteløpere ville delta. Og for en løpefest det har blitt!

Selv om det er nå noen år siden jeg sluttet i KK, er det denne følelsen som fortsatt sitter plantet i mellomgulvet: Synet av det bølgende havet av damer i alle aldre som varmer opp før start.

Latteren, spenningen, fellesskapet, pulsen, nervene og nedtellingen sekundene før startpistolen smeller. Og den euforiske gleden når du er i mål, har slengt deg ned i gresset og oppsummerer løpet sammen med andre. Du kan ha bommet på taktikken, sprukket så det sang, men du fullførte! Så derfor sier jeg: Gratulerer til oss! Vi har løpt et løp sammen med tusenvis av andre, og vi har ikke konkurrert mot noen andre enn oss selv.

Så det er altså dette jeg tenker på når jeg snakker om løping. Når du hører meg klage eller skryte, er det egentlig energien, smerten, fellesskapet, grenseløsheten, gleden jeg tenker på. Ikke rart jeg har løpetid.

 

Noen løpeminner fra iPhonen:

Pop up-goals: I mål etter gjennomført halvmaraton, Oslo Maraton 2017. Var stand in for en som ikke kunne løpe. Kom litt brått på, kan du si. Vondt som fy i akillesen, men for en føøøølelse!!

Et av de nyeste løpene jeg er blitt skikkelig fan av, er No Finish Line på Rådhusplassen i Oslo. Løp så mye og lite du vil når du vil på døgnet! Runden er på 800 m, og for hver du fullfører, gir arrangørens sponsorer 10 kr til Stine Sofies Stiftelse. Løp med mening, med andre ord. Her står jeg sammen med Erik Oksavik fra arrangørene. Fra Grimstad, da vettu.

Pleier å ta med meg løpeskoene når jeg er på tur. En fantasisk måte å oppleve nye steder på. Her er det løping i vakre Forum Romanum, Roma, med Gjyri Helèn. Det var her vi fant på det geniale konseptet med «See & Run», guided løpetur som vi ennå ikke har realisert.

Kamari, Hellas: Strandet hval, en besvimt hvalross eller et velfungerende menneske? Det er uansett langs denne stranden jeg har tilbragt store deler av sommerferiene. Høydepunktet er å slenge seg i vannet etter løpetur og se på solnedgangen. Kom ikke så langt som til sjøen her, tydeligvis…

Gjyri Helèn og jeg foran fotoveggen til KK-mila, Bislett Stadion. Dobbelt nervesett som arrangør og deltaker: Håper arrangementet blir gjennomført knirkefritt – og at vi slår tiden vår fra i fjor.

Backstage KK-mila: Viktig å stelle pent med løpeharen.

Euforisk stemning etter Oslo Maraton, 1o for Grete, 2016. Klarte ikke rekorden min fra i fjor, men for et kick likevel. Og for en folkefest!

Grrrrr…. hverdagen på mølla.

Her en vinter befant jeg meg plutselig i mitt aller første trappeløp! En lidelse fra start til slutt. Ante over hodet ikke hva jeg gikk til, men fy søren så fantastisk det var å komme på toppen av Postgirobygget og skue utover byen! Kult at bedrifter som Sopra Steria arrangerer slike løp for sine ansatte og noen til (vi var vel rundt 30).

Jadda, vi er alle vinnere selv om ikke vi får en diger krans rundt halsen hver gang vi kommer i mål. Her har jeg tjuvlånt vinnerkransen til KK-mila. Noen frynsegoder må man da ha som arrangør.

Her er noen løp du kan melde deg på:

Sentrumsløpet

KK-mila

Oslo Maraton

No Finish Line Oslo

Rosa Sløyfe-løpet

Grimstad Maraton (måtte ta med hjembyen…)