MESTRING OG GLEDE: Bildet over er fra øyeblikket da jeg klarte det. Er i ekstase. Har nettopp gjennomført mitt første ordentlige stup. Ikke lært meg det før, altså? Nope.

Har hittil vært en av de som holder meg for nesa og hopper uti. Men sommeren 2016 bød muligheten seg. Jeg måtte lære meg en praktisk ferdighet i forbindelse med et kurs jeg gikk på. Siden det var sommer og Hellas stod for tur, passet stuping perfekt. Dessuten er jo stuping en fin metafor for det å kaste seg ut i nye ting, ikke sant? Noe jeg definitivt karrieremessig var i gang med på det tidspunktet.

Mentale hindre

Hva hadde stoppet meg fra ålære det frem til da? Det var i hvert fall ingen fysiske grunner. Det satt i hodet. Jeg tenkte etter. Listen var lang: Det var skummelt, jeg var livredd for å kakke hodet i en spiss stein nede på havets bunn, det var ekkelt å få saltvann i nesa, mageplask som svei, brennmaneter med lange tråder… jeg så for meg en mørkeblå havbunn med pulserende haisommermusikk, nevnte jeg brukken nakke, folk på stranden  som lo rått av meg når jeg slang meg ut i osv. Dessuten var det alltid altfor langt ned til vannet fra der jeg stod.

Altså en stor bunke mentale hindre som var blitt til en duvende, komfortabel hvilepute.

Jeg tok tak i dem èn for èn. Jeg forberedte meg på det som skulle komme. Visualiserte den aktuelle situasjonen,  justerte mitt indre bilde så det ble mer attraktivt og ikke så skremmende. Jeg så for meg et lysere og mer positivt scenario der sola skinte og spisse steiner var erstattet av myk sandbunn… nakne tær på varmt treverk. Jeg visualiserte hvordan jeg overkom hindrene. Dette gjorde jeg hver dag i dagene før.

Bestemme seg — veldig

Fremfor alt bestemte jeg meg for at dette skulle gå superbra, og at jeg ikke skulle gi opp selv om det ble kaldt i vannet og surt i været. Jeg måtte virkelig grave dypt etter den følelsen… tenke på andre situasjoner der jeg har hatt den. Det er ganske stor forskjell på det å være litt bestemt og det å være veldig bestemt. Når jeg er veldig bestemt, er det som om jeg får mer gjennomslagskraft og blir mer fokusert. Jeg får mer selvtillit. Her er det lett å lure seg selv: Tro at jeg er veldig bestemt når jeg egentlig bare er sånn middels. Og da blir jeg gjerne skuffet når jeg ikke klarer det jeg har satt meg fore.

Tro på meg selv

Hadde jeg tro på at jeg ville klare det? Tro er ikke akkurat noe jeg kjøper i kassa på Rimi. Men denne gangen, i stedet for å tvile meg frem til start, bestemte jeg meg for å ha denne troen. Ikke høre på den hviskende stemmen som sier: Pssst, du klarer det ikke, vettu! Jeg fokuserte på å si positive ting til meg selv så mange ganger at jeg til slutt trodde på det. Jeg fokusere på ressursene jeg trengte i situasjonen: Jeg er ganske målbevisst når jeg først skal gjøre noe… og kan være både utholdende og fokusert når det gjelder. Også må jeg ikke glemme at det å stupe faktisk er moro selv om det ikke virker sånn der jeg står iskald i vannet med klaprende tanngard. At jeg minner meg selv på hvorfor jeg faktisk gjør det, gjør meg mer motivert. Selvsikkerheten økte faktisk etter hvert som dagen nærmet seg. Men ville det holde frem til mål?

Dagen da jeg stupte i det: Blek, fattet og bestemt

Motiverende delmål

Stupeeksperten jeg hadde satt på saken, syntes jeg hadde satt meg et altfor stort mål (stupe fra brygga), derfor delte han det opp i flere delmål. Jeg måtte «bestå» hvert delmål før jeg kunne gå videre til neste, dvs. at teknikken måtte være på plass på hvert nivå: Først starte med å gjøre stupeøvelsene på land, så sittende i vannet osv., helt til jeg stupte stående fra brygga. En iskald forsommerdag noen dager etter den første praten vår, var det «bare» å gjøre som planlagt. Følte meg som en liten unge der jeg stod på land og tørrtrente, men jeg hadde jo bestemt meg for å fokusere på oppgaven. Det hjalp.

Strategien fungerte perfekt! Jeg brukte bare en halvtime på å lære meg det som jeg ikke hadde turt gjennom et langt liv.

På bildet helt øverst har jeg akkurat kommet opp av sjøen. Blåfrossen langt inn til knoklene, lykkelig langt inn i sjela. Og så så stolt, da gitt!

Tre tips for å nå mål

Det finnes mange veier til mål. Hva er det viktigste jeg lærte meg denne gangen? Det var nok det å bestemme seg. Og holde på den følelsen.

  1. Bestem deg! For å nå et mål, lønner det seg å bestemme seg skikkelig på forhånd for å gjennomføre, ikke bare sånn halvveis.
  2. Bestem deg for riktig strategi! Min strategi var å dele målet opp i mindre delmål, en klassiker når det gjelder målsetting. Ikke uten grunn: Delmål er mye enklere å mestre, noe som gir motivasjon og fart fremover. Hvert delmål måtte jeg mestre teknisk før jeg kunne gå videre.
  3. Bestem deg for å tro på deg selv! Om du i utgangspunktet ikke har helt troen på at du klarer det, hjelper det å late som. Snakk konstruktivt og offensivt til deg selv og si at dette klarer du uansett hva – og gjenta. Fake it till you make it.

What a feeeeeling…!

At jeg endelig klarte å stupe, ga meg en fantastisk mestringsfølelse jeg UMIDDELBART måtte dele på Instagram (etter en del år uten kompetansen, holdt det bare ikke å si det til bikkja). Ble skikkelig stolt av meg selv! Det er gøy å nå et mål du har jobbet hardt for, og det er aldri for sent! Min far, som nå er borte, lærte meg at det aldri er for sent å lære nye ting. Det er en livsinnstilling jeg har tatt til meg og hver dag prøver å leve etter.

Ok, folkens – her er det eksklusive opptaket av mitt aller første stup! I saaaaakte film. Gremmes når jeg ser det, men skitt au.

 

Lyst til å lære teknikker for mestring, glede og motivasjon? Ta kontakt! Mental trening er for alle.